Norrønt og islandsk – to forskjellige språk?

Foto: Eirik Evjen / HBO Max

Man sluttet vel ikke å snakke norrønt på Island, selv om du sier at norrønt ble snakket på Færøyene og Island frem til ca. 1350? Og det heter vel við hamar Þórs! og ikke við hamri Þórs! ("Ved Tors hammer!") med "i", som du skriver? Dessuten kan vi islendinger helt fint lese norrøne tekster!

Vi har fått vårt første leserbrev, og fra en islending! Dette er et interessant spørsmål: Er norrønt og islandsk to forskjellige språk? Det er nok slik at islendinger lærer på skolen at språket deres er svært likt norrønt, men hvor likt er det egentlig?

Det er riktig at man aldri slutta å snakke norrønt på Island. Det gjorde man ikke i Norge heller. Norrønt er et felles tidligere stadium av både norsk, færøysk og islandsk. Vi regner starten på perioden da man snakket norrønt til 800 e.kr. Fra perioden før 1100-tallet finnes det kun enkelte runeinnskrifter, mens fra 1100-tallet og utover har vi noen lengre tekster, blant annet de eldste bruddstykka av Gulatingsloven, en lov som gjaldt for store deler av vestlandet allerede før år 900.

Men for å forstå den nordiske språkhistoria må vi ha to begreper til: gammelnorsk og gammelislandsk (begrepet norrønt omfatter begge disse). For språka begynner tidlig å endre seg uavhengig av hverandre. Til å begynne med er det små forskjeller: for eksempel bevarer gammelislandsk "h" i begynnelsen av ord som hreinn, mens gammelnorsk mister den, og får reinn (adjektivet "rein").

Gammelislandsk og gammelnorsk var på denne tida, etter skriftlige kilder å dømme, mindre forskjellige enn enkelte norske dialekter seinere i språkhistoria. Men vi veit jo ikke egentlig i hvor stor grad dette skyldes at skriftspråk, allerede i middelalderen, er konservativt. Det var antakelig mer kontakt mellom Norge og Island i middelalderen enn det blei utover i tidlig nytid, hvilket antakelig opprettholdt likhetene. Island blei kolonisert alt på 800-tallet. På 400 år, fram til 1200-tallet, er det god tid til å utvikle dialektforskjeller. Men forskjellene virker altså ganske små i de skriftlige kildene.

Rundt midten av 1300-tallet begynner forskjellene mellom norsk og islandsk å bli større. Dette er grunnen til at man sier at norrønt ble snakket i Norge frem til ca. 1350. Blant annet får norrøne ord som kemr og hestr en "e" før "r", og "r" forsvinner. Dette gir former som k(j)eme og heste, som fortsatt finnes på Vestlandet i dag. I andre dialekter blir de senere til "kjem" og "hest". På både islandsk og færøysk blir disse orda henholdsvis kemur og hestur. Noen av endringene har også påvirket grammatikken til språka. Bøyinga av ordet "hammer" i frasen "ved Tors hammer" er et godt eksempel på dette, ettersom det på norrønt ville vært við hamri Þórs, mens det på nyislandsk er við hamar Þórs, ifølge leserbrevet.

Så selv om det er stor grad av likhet mellom nyislandsk og norrønt, finnes det altså forskjeller. Den norrøne rettskrivinga blei utvikla på 1800-tallet, basert på nyislandsk. Det er én grunn til at språka ser veldig like ut i skrift. Det er også stort samsvar mellom ordforråd og bøying i norrønt og nyislandsk, men uttalen er ganske forskjellig. Normalisert norrønt, som man møter i lærebøker og normaliserte tekster, er basert på gammelislandsk. Det er ganske passende, fordi det er overlevert så mange flere islandske manuskripter enn norske.

Mange islendinger har opplevd å lese norrøne sagaer på skolen. Det har vært vanlig å lage leseutgaver av norrøne tekster som har vært endra litt på, slik at det skal bli lettere for dem som kan islandsk å lese dem. Den norrøne originalen er derimot ikke like lett å lese som de tekstene som har blitt brukt i skolen på Island, men de to stadiene av språket er såpass like, at man bare trenger å tilpasse tekstene for at islendinger i dag skal forstå dem. I Norge i dag må man oversette. Man forsto også norrønt bedre før i Norge, f.eks. på 1800-tallet. De norske bygdedialektene, særlig de mer gammeldagse, har vesentlig mer til felles med norrønt enn den norsken som sprer seg fra byene (særlig Oslo) i dag. Dette skyldes at "dansken" har vunnet i Norge. Det vil si at den norsken som spres i dag, er vesentlig prega av det danske skriftspråket, som har blitt til bokmål.

På samme måte som alle språk utvikler seg, har altså norrønt også gjort det. Det utvikla seg til nyislandsk på Island, dagens færøysk på Færøyene og norsk i Norge. I den forstand har ingen "slutta" å snakke norrønt, norrønt har bare endret seg. Likevel er det helt riktig at dagens islandsk ligger mye nærmere norrønt enn norsk.

Skrevet av Alexander K. Lykke og Julian K. Lysvik