Search
  • The Linguists | Lingvistene

De første menneskene i Norge

Updated: Jan 2

Denne teksten inneholder spoilere fra tredje episode av Beforeigners. Du er herved advart.

Foto: Lukas Salna / HBO Max


Dette innlegget er skrevet av arkeolog og gjesteskribent Kristine Ødeby.


Det er fest i en villa i Holmenkollåsen med utsikt over indre Oslofjord. Hulefrue (Ann-Kristin Sømme) feirer lanseringen av en kolleksjon puter påbrodert sitater som «Every cave matters». Samboeren hennes, Navn (Oddgeir Thune), en mann med steinalderbakgrunn, går ut for å møte HC (Herbert Nordrum), som han ser kommer gående. HC driver et 1800-tallsbordell, og har en høne å plukke med Navn. Begge mennene har flertemporal bakgrunn, men Navn er den som virker mest ovenpå av de to. Ut ifra den følgende monologen hans kan ovenpåheten bunne i at han mener han var det første mennesket som satte sine bein i Oslo:


«Da jeg hit kom første gang, for ca. 10 000 år siden, var alt dette is. Flokken sa at stedet udugde, men jeg beit meg sammen og gjenble. Seljakta og grov ishule vinter hel. Ved tredje stormåne kom flokken tilbake. Og se på stedet nå. Det folkekryr! Alt fordi noen ville grave den første ishula.»


Navn er (og var, RIP) jaggu litt av en harding! Å forlate flokken og bo alene ved isens bredd var ikke annet enn ekstremsport; reisen til Norskekysten var en padletur på minst 100 km. Navn må virkelig ha vært alene med selbiffen sin dersom det han forteller er sant.


Etter istiden var det tre ulike ruter man kunne ta for å komme seg til Norge. Den sikreste ruta gikk fra kysten av Bohuslän og over havet til indre Oslofjord. De som tok denne ruta hadde isen på sin høyre side og Skagerrak på sin venstre. I Oslofjorden var det øyer og holmer hvor de reisende kunne ta en pause fra padlingen. En mer risikabel rute gikk tvers over Skagerrak fra Nordsjøfastlandet til Sør-Vestlandet. Nordsjøfastlandet var tørt land mellom Danmark og England under siste istid, men ligger i dag under vann. Det er ikke kjent hvor nærme Norskekysten dette landområdet egentlig strakte seg, så det er ikke sikkert denne ruta tvers over havet var mye i bruk. Den eneste måten å vandre inn i landet til fots var over Finnmarksvidda fra Russland og Nord-Finland. Denne ruta ble riktignok tilgjengelig først noen hundre år etter at folk kom fra sør.


De aller første sporene etter menneskelig bosetting i Norge er fra rett etter istiden (tidlig mesolitikum, 9500–8200 f. Kr.), da isen begynte å smelte og kysten ble beboelig land. De eldste boplassene kalles gjerne pionerbosetninger. Issmeltingen førte til at havet steg, og samtidig steg også landet, fordi det ikke lenger ble trykket ned av isens vekt. I ulike deler av landet har forholdet mellom hav og land variert veldig, og derfor finner vi pionerbosetningene på ulike høyder over dagens havnivå i forskjellige regioner. For eksempel ligger boplassene i indre Oslofjord på ca. 220 moh., mens de i Lofoten og Vesterålen faktisk ligger under dagens havnivå.


Pionerbosetningene lå på fastlandet innenfor skjærgårdskysten, med det åpne hav rett utenfor, eller på større øyer. Boplassene var gjerne mindre enn 100 m2, godt skjermet og i nærheten av en bukt eller vik. Menneskene slo her opp runde telt festet til bakken med store steiner. Noen boplasser ble besøkt mange ganger, noen bare én gang, og de kunne ha ulike funksjoner som overnattingssteder, verkstedplasser, fangststasjoner og slakteplasser. Det var antagelig ganske små grupper av mennesker som reiste og bodde sammen, som to til tre familier med nære bånd til hverandre.


Det vi veit om samfunnet til disse menneskene, er begrenset. Menneskene som reiste til Norge hadde storviltjakt på store pattedyr som motivasjon, men jakt på sjøpattedyr som sel var også viktig. Etter hvert som isen ble borte i innlandet, temperaturene økte og lavlandet vokste igjen, fulgte folk etter reinsdyra opp på snaufjellet og drev fangst også der. Utenom jaktinga kom mesteparten av næringsgrunnlaget til menneskene fra sanking av blant annet bær og røtter, fiske og fangst av fugl og småvilt. Redskaper og utstyr i stein er det eneste som har overlevd til vår tid. Av lokale steinsorter som bergkrystall og kvarts, samt flint som isen hadde båret med seg fra kontinentet, lagde de mange forskjellige typer redskaper det kunne skjæres, skrapes og stikkes med. Redskaper som pilspisser og kniver, og avfall fra produksjonen av dem, er det som ligger igjen på disse boplassene i dag.


Videre lesning:

http://www.norark.no/innsikt/nar-kom-menneskene-til-norge/



Skrevet av Kristine Ødeby, arkeolog og gjesteskribent

764 views0 comments

Recent Posts

See All