Denne teksten inneholder spoilere fra første episode av Beforeigners. Du er herved advart.
Foto: Kristoffer Eliassen / HBO Max
Datoen er "nær fremtid". Politibetjent Lars Haaland (Nicolai Cleve Broch) blir kalt ut til operataket. Her har en gruppe mennesker, sammen med et lysglimt, dukket opp i Oslofjorden. De snakker... islandsk?
Noen år senere: Menneskene som dukket opp viste seg å være de første av en strøm innvandrere fra fortiden (såkalte "fremvandrere" eller "beforeigners"). Fremvandringsstrømmen har ikke avtatt, og menneskene har vist seg å komme fra tre ulike tidsepoker: sent 1800-tall, sen vikingtid (ca. 1000 e.Kr.) og eldre steinalder (mesolittisk tid – ca. 8000 år f.Kr.). Serien følger den første politibetjenten med flertemporal bakgrunn: vikingkvinnen Alfhildr Enginnsdottir (Krista Kosonen).
Dette setter scenen for språkene vi skulle jobbe med i serien: norrønt, norsk fra 1800-tallet og steinalderspråk. En av de aller første scenene i serien vitner om noe av jobben som ligger bak: Menneskene som dukket opp fra vikingtiden møter en moderne islending. Han blir bedt om å oversette, en oppgave han synes er utfordrende. Språket som snakkes er nemlig ikke islandsk, men norrønt. Mer spesifikt norrønt slik det ble snakket på 1000-tallet.
Noen av de islandske skuespillerne involvert i serien opplevde de norrøne replikkene som utfordrende. Selv om islandsk ikke har endret seg på langt nær så mye som norsk i denne perioden, har det likevel endret seg. Alexander Lykke har jobbet med å oversette replikkene til en så genuin 1000-tallsnorrønt som mulig. Utfordringen her er at de eldste tekstene vi har på norrønt er fra 1100- og 1200-tallet.
Språkforskere bruker noe som kalles den komparative metode, sammen med intern rekonstruksjon, for å si noe om språk vi ikke har skriftlige kilder på. Den komparative metode sammenligner ulike varianter av språk (dialekter, beslektede språk) for å si noe om hva en tidligere form kunne vært, mens intern rekonstruksjon fokuserer på varianter av ord og bøyninger innad i ett språk.
Disse metodene har vært brukt til å rekonstruere språk så langt tilbake som til kobberalderen (ca. 4500 år f.Kr.). Det største prosjektet har vært rekonstruksjon av urindoeuropeisk, språket som ga opphav til latin, gresk, germanske språk (som norsk og engelsk), slavisk, persisk, sanskrit og mye, mye mer. Men språket i serien, som vi har valgt å kalle mesolittisk, ble snakket 6000 år før dette. Dermed vet vi ingenting om mesolittisk fra et vitenskapelig perspektiv.
I serien har vi derfor laget et språk fra grunnen av, med Julian Kirkeby Lysvik i spissen. De første replikkene på dette språket får vi høre av Nabo (Mikkel Bratt Silset) og hans sønn, Pjokk. Språket ble laget med disse målene: 1) det skal være mulig for skuespillerne å uttale, 2) det skal ikke ligne nevneverdig på språk folk kjenner og 3) steinaldermenneskene skal ha et innlærerspråk når de snakker norsk som har med morsmålet å gjøre.
Mesolittisk har derfor flere trekk som gjør dette mulig, deriblant et begrenset utvalg lyder, slik at skuespillerne ikke må lære seg for mange nye lyder, ord med trykk på siste stavelse, noe som er uvanlig for europeiske språk og dermed gjør at det høres fremmed ut, og et monotont tonefall for å unngå at det høres ut som syngende norsk. Et av trekkene som er overført til steinalderfolkenes norsk, er noe vi kaller lenisering, hvor de harde konsonantene p, t, k, b, d, g blir svekket til de myke konsonantene 'f', 'th' (som i engelsk 'think'), 'kh' (som i tysk 'ach'), 'v', 'dh' (som i engelsk 'that') og 'gh' (som i gresk 'gála'). Lytt etter dette når du f.eks. hører Nabo snakke norsk.
Til slutt har vi norsk fra sent 1800-tall. Utfordringen for dette språket, som selvfølgelig er en eldre, men veldig gjenkjennelig variant av dagens oslodialekt, var å gjøre det tilstrekkelig ulikt moderne norsk, uten å miste autentisiteten. Det er nemlig ikke de store forskjellene mellom hvordan man snakker i dagens Oslo og snakket i datidens Christiania. Dette gjelder spesielt den såkalte "riksmålsvarianten", som til dels ble snakket av overklassen i Christiania på 1800-tallet, og dialekten som blir snakket av mange nåtidsmennesker i Oslo (vest).
André Nilsson Dannevig har ledet oppgaven med å tilpasse skuespillernes tale til en norsk som bærer preg av å være eldre og effektivt mer konservativ i uttrykket. Det har også vært nødvendig å sørge for at fremvandrerne fra 1800-tallet ikke snakker noe som høres for mye ut som dansk, i og med at dialekten til Christiania-overklassen var distinkt og noe eget. Arbeidet har dermed i stor grad dreid seg om å velge ord og uttrykk og en setningsstruktur som for moderne ører er noe arkaiske. Bruken av "værelse", "etablissement" og "fruentimmer" er alle eksempler på dette. Andre eksempler er mer danske former som preget overklassens tale på 1800-tallet, f.eks. "blev" for "ble" og "mave" for "mage". Disse fremstår som mer gammeldagse i dag, selv om "mage" faktisk er eldre.
I ukene fremover kommer vi tre til å legge ut tekster om språkene i Beforeigners. Flere detaljer om norrønt, mesolittisk og 1800-tallsnorsk. Dersom du har spesifikke spørsmål, eller ting du ønsker å høre mer om, skriv gjerne inn til: beforeignerslanguages@gmail.com
Skrevet av Julian Kirkeby Lysvik og André Nilsson Dannevig